Tåketur mellom Staddajåkkå og Pieskehaure.
Min vanskeligste opplevelse var en tur mellom Staddajåkkå og Pieskehaure. Vi var tre stykker på ski i april, og været var grått men greit da vi startet. Jeg hadde det aller siste utgaven av Fjällkartan for område, og jeg er godt vant med orientering med kart og kompass. På det høyeste punktet i Gailavagge der det tipper nedover ble vi innhentet av 6 stykker på skootere, i flotte rød-orange dresser. Det var Fjällredningen, og de stoppet og pratet med oss. Sammen så vi på kartet og jeg viste dem at vi skulle gå til Varvekstugan og derfra følge skooterleden ned til Pieskehaure. Det syntes de var en grei plan, de selv kunne ikke lage spor til oss da de skulle i retning Vaimok.
De dro videre og vi fortsatte ned, og så kom tåka. Den ble tettere og tettere, men vi hadde en god peiling på retningen og var ved godt mot. Men så begynte problemene. Vi klarte ikke å finne Varvekstugan! Det eneste vi fant var noen stabler med planker som vi antok tilhørte reindriften. Og vi fant heller ikke skooterleden! til tross for at vi mente å vite hvor vi var og gikk på kryss og tvers så var ikke leden å finne. Da begynte vi å følge de gamle skootersporene vi så noen steder i håp om at de skulle lede oss til leden, men når de endte opp i helt feil retning så skjønte vi at det heller ikke gikk. Jeg kunne ikke forstå hvorfor vi ikke fant leden, men til slutt bestemte vi oss for å følge laveste punkt og til slutt komme ned til Pieskehaure.
Problemet var bare at det var så tett tåke at man ikke viste om man gikk ned eller opp. Jeg fikk føling på vertigo flere ganger. Trodde jeg skulle opp , men gled istedet svakt nedover. Sikten var slik at til tider så man bare så vidt tuppen på skiene, og et grått omriss av personen rett foran seg. Vi fikk gå utrolig sakte og fant ved flaks og dyktighet ned til Pieskehaurestugan. Der ble hytteverten svært overrasket over at det kom noen, og at vi kom fra den kanten. Vi kom ned langs Varvektjåkkå og langs leden fra Vaimok.
Han kunne da fortelle at grunnen til at vi ikke hadde funnet Varvekstugan var at den var blitt brent ned, og grunnen til at vi ikkke fant skooterleden var at den var blitt fjernet også! Begge disse opplysningene var han meget kritisk til at ikke Fjällredningen hadde gitt oss, og rent ut forbannet var han over at han ikke hadde fått melding om at vi var på vei. Det kunne jo ha endt med at vi ikke kom fram, og de kunne enkelt ha kontaktet han på nødsambandet. Han syntes de hadde vist dårlig omdømme, og ba oss kontakte politiet i Arjeplog som hadde ansvar for Fjällredningen. Det gjorde vi også, men hørt ingenting etterpå!
Vi hadde nok klart oss uten å finne Pieskehaure-hytta den dagen, for vi hadde vindsekker og soveposer og spade og alt. Så en overnatting ute ville gått greit, men jeg likte dårlig følelsen av ikke å forstå hvor jeg var. Derfor var det ikke lenge før jeg kjøpte min første GPS for derved å kunne se både hvor man er og hvor man skal. Man skal altså ikke stole ubegrenset på selv Fjällredningen og deres opplysninger. Det var ingen opplysninger i Staddajåkkå om at både Varvekstugan og skooterleden var fjernet.
Min vanskeligste opplevelse var en tur mellom Staddajåkkå og Pieskehaure. Vi var tre stykker på ski i april, og været var grått men greit da vi startet. Jeg hadde det aller siste utgaven av Fjällkartan for område, og jeg er godt vant med orientering med kart og kompass. På det høyeste punktet i Gailavagge der det tipper nedover ble vi innhentet av 6 stykker på skootere, i flotte rød-orange dresser. Det var Fjällredningen, og de stoppet og pratet med oss. Sammen så vi på kartet og jeg viste dem at vi skulle gå til Varvekstugan og derfra følge skooterleden ned til Pieskehaure. Det syntes de var en grei plan, de selv kunne ikke lage spor til oss da de skulle i retning Vaimok.
De dro videre og vi fortsatte ned, og så kom tåka. Den ble tettere og tettere, men vi hadde en god peiling på retningen og var ved godt mot. Men så begynte problemene. Vi klarte ikke å finne Varvekstugan! Det eneste vi fant var noen stabler med planker som vi antok tilhørte reindriften. Og vi fant heller ikke skooterleden! til tross for at vi mente å vite hvor vi var og gikk på kryss og tvers så var ikke leden å finne. Da begynte vi å følge de gamle skootersporene vi så noen steder i håp om at de skulle lede oss til leden, men når de endte opp i helt feil retning så skjønte vi at det heller ikke gikk. Jeg kunne ikke forstå hvorfor vi ikke fant leden, men til slutt bestemte vi oss for å følge laveste punkt og til slutt komme ned til Pieskehaure.
Problemet var bare at det var så tett tåke at man ikke viste om man gikk ned eller opp. Jeg fikk føling på vertigo flere ganger. Trodde jeg skulle opp , men gled istedet svakt nedover. Sikten var slik at til tider så man bare så vidt tuppen på skiene, og et grått omriss av personen rett foran seg. Vi fikk gå utrolig sakte og fant ved flaks og dyktighet ned til Pieskehaurestugan. Der ble hytteverten svært overrasket over at det kom noen, og at vi kom fra den kanten. Vi kom ned langs Varvektjåkkå og langs leden fra Vaimok.
Han kunne da fortelle at grunnen til at vi ikke hadde funnet Varvekstugan var at den var blitt brent ned, og grunnen til at vi ikkke fant skooterleden var at den var blitt fjernet også! Begge disse opplysningene var han meget kritisk til at ikke Fjällredningen hadde gitt oss, og rent ut forbannet var han over at han ikke hadde fått melding om at vi var på vei. Det kunne jo ha endt med at vi ikke kom fram, og de kunne enkelt ha kontaktet han på nødsambandet. Han syntes de hadde vist dårlig omdømme, og ba oss kontakte politiet i Arjeplog som hadde ansvar for Fjällredningen. Det gjorde vi også, men hørt ingenting etterpå!
Vi hadde nok klart oss uten å finne Pieskehaure-hytta den dagen, for vi hadde vindsekker og soveposer og spade og alt. Så en overnatting ute ville gått greit, men jeg likte dårlig følelsen av ikke å forstå hvor jeg var. Derfor var det ikke lenge før jeg kjøpte min første GPS for derved å kunne se både hvor man er og hvor man skal. Man skal altså ikke stole ubegrenset på selv Fjällredningen og deres opplysninger. Det var ingen opplysninger i Staddajåkkå om at både Varvekstugan og skooterleden var fjernet.
