Men en luffar, en vandrer, en pilgrim - hadde -og har - et viktig behov til, og det var den praktiske muligheten til å få med seg saker og ting under vandringen. For de fleste ble det å bære/att bära, eller de kunne sykle, de kunne dra en tilhenger (det er noen få år siden en mann dro en tilhenger og vandret fra Gibraltar til Nordkapp. Og i juni i år, jeg syklet ved Sundsvall, da ble det fortalt om en som vandret med tilhenger for bagasjen litt lenger inne i landet (han vandret mot syd og varmere værlag, mens jeg syklet mot Haparanda og Tromsø, mot kaldere værlag), eller en pulk om vinteren, eller en kanot, eller som Heliga Birgitta, i følge  Rolf Enander brukte hun ridehest og, får vi tro, hadde med et stort følge - på veien mellom Vadstena kloster og Santiago de Compostella - i 1340(?).

Alle mennesker trenger mat, ofte - og varme, helst ofte. Og da er det noen steder som er mer krevende enn andre. Her oppe i nord, for eksempel, hvor mat for det meste vokser bare deler av året - og hvor det er kaldt. Ofte.

Det er svært mange grupper gjennom historien som har vandret for å finne nødvendig mat og varme. Men også i dag: i de store byer/städer i Norden er det tiggere, noen hjemlige, og mange fra fattigere land enn våre. Og gate"-musikanter", og håndverkere, og ...

Det ligger an til tre blogginnlegg rundt dette: Det neste om mat - med sideblikk på Staffan Lindeberg, og så et innlegg om varme - med sideblikk på Gunilla Ladberg, og så et innlegg om hvor mye det er fornuftig å ha på ryggen og hvor mye som er nødvendig, med sideblikk på hvordan jeg selv vil forsøke å ordne meg.